tirsdag 22. januar 2013

Tiltak vs omsorg (eller begge deler..)

Jeg har noen tanker og sp.mål som surrer rundt i hodet mitt om dagen. De omhandler de barna med udefinerbare utfordringer, og de som i første omgang blir plukket opp av Danseskjema.  Det handler om de som flyter litt rundt og for så vidt glir gjennom en hverdag uten problemer. Hvis vi går dypere inn i deres hverdag;
Ser vi dem nok bak alt som "skal" gjøres i en barnehavehverdag? Har vi tid til å være sammen med barna bare for å være sammen med dem og verdsette dem for den personen de er? Er det sånn at når vi oppdager et barn vi er usikker på, eller har den mavefølelsen jeg har snakket om tidligere, skal vi da lete oss frem til beste tiltak og satse på at det løser utfordringen? Og; når vi så har utført tiltaket og sett en viss fremgang; hva var det som ga fremgangen? Tiltaket eller den ekstra oppmerksomheten?

Nå som vi sitter i videre utvikling av danseskjema (det er alltid noe som kan bedres!) og snakker om hvordan vi skal gi råd og veiledning om tiltak, er det gjennomgående for oss å gi oppmerksomhet til området samtale rundt/ om barnet, den emosjonelle siden.
Av erfraring ser vi at de barna vi diskuterer på personalmøtene, (fordi de skaper undring hos de ansatte) bevisst og ubevisst får mer oppmerksomhet i ettertid. De viser seg også å "blomstre" i tiden etter. Er det på grunn av de små forandringene vi etterstreber å gjøre for dem i hverdagen, eller er det rett og slett fordi alle er ser dem på en annen måte?
Kanskje med mer respekt, kanskje man undrer seg sammen med barna, eller har noen hyggelige kommentarer på vei forbi. Av og til skal det ikke mer til for å gi et lite barn den ekstra selvtilliten som trengs for å ha en over middels bra dag.
Vi ser at de som plutselig får en venn har noe å glede seg til i hverdagen, og alt blir mindre problematisk og leit.
På toppen av det hele så lærer de bedre! De får en annen lærelyst og en iver til å bidra som de ikke har hatt tidligere. For en bonus! Er ikke denne verdt å strebe etter? Den ekstra lykken man kan gi et barn, og den glede og nytte det gir som voksen omsorgsperson.
Har vi ikke tid å vi TA oss tid! Det er deres hverdag og livskvalitet vi leker med, og det synes jeg er risikabelt hvis vi ikke vet hvordan vi skal gå frem. Det jeg vet alle kan uavhengig av bakgrunn, er å gi barn tid og oppmerksomhet. Det er ikke noe hokkus-pokkus!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Takk for at du tok deg tid til å lese og kommentere!