Våre foreldre ser barna sine!

Nå er det lenge siden jeg har skrevet, men det betyr ikke at jeg ikke har tenkt på vikrige tema. Jeg har bare vært opptatt med sykt barn i en alt for lang evighet!

Jeg har helt siden det stod i Aftenposten om at foreldre forsvarer sine barn som mobber, hatt lyst til å skrive et innlegg. Et motinnlegg.

Jeg har ansvar for 55 barn hver dag, og dertil mange foreldrepar. Jeg må si at det er ved ytterst få anledninger at foreldrene ikke tar umiddelbart grep om sine barns utfordringer, og holdninger. De fleste går i seg selv og familien, og ser hva de kan gjøre annerledes for å hjelpe sine barn med å få bedre holdninger. Jeg opplever de gangene vi får informasjon om at barna ikke har vært greie mot hverandre, og jeg ringer foreldre og ber dem komme inn for en samtale, at de er veldig fleksible og ofte kommer inn en dag eller to senere. De tar problemstillingen seriøst! Og det er jeg utrolig glad for. Og imponert egentlig over at de fleste foreldrene har evne til å se sitt barn for hva de er. På godt og ondt. De er inkluderende ovenfor andre, og ikke redde for å ta kontakt med andre foreldre for å legge felles strategier. De fleste er enige om at de ikke vil ha barn som er dumme mot andre, og da krever det selvinsikt. Og det har de!

De få som ikke setter verden på hodet for å gjøre noe med barnas dårlige holdninger til andre, trekker seg ofte litt unna det sosiale samholdet, og unngår for mye snakk ved henting og levering. Heldigvis er det ikke mange av dem, men de dukker opp i ny og ne, og gjør at det tar litt lengre tid å få bukt med dårlig oppførsel.

Jeg tror det ligger en nøkkel i å ta tak i saker så fort man får beskjed om at det er uro i gruppen. Vi må vise barna at vi ser dem, og at vi snakker med hverandre, både ansatte i bhg og foreldre.
Den kontakten vi har med foreldrene våre er avgjørende for at vi klarer å ta tak når det trengs.

Det synes jeg vi klarer godt. Vi har engasjerte foreldre! Og engasjerte ansatte!