På tur i Portland

           Montessori in the square. De har satt opp 3 klasserom komplett med materialer og snacks og alt som hører til. Så kan forbipasserende barn få lov til å komme inn og bruke rommene. Med veiledning av en lærer selvfølgelig. Det var gøy å se, for man får testet litt hvordan dette fungerer med barn som ikke er opplært i et bestemt miljø. (Som jeg ofte har inntrykk av at vi får presentert.) Det morsomste var ett-åringer som laget sin egen snacks og satt seg ned ved bordet og spiste.

Her er fra 0-3 klasserommet. Alt i bitte-liten størrelse. 
Den runde stangen på bildet, er til å lære å gå med. 
Så har du den lille trappen
med rekkverk. Helt herlig å se på!

Her er inngangen til konferansesenteret. Det var overveldende! Føler virkelig at jeg er i Amerika, med størrelse og standard på det som skjer. Alt er så velorganisert, og rent og alle er hjelpsomme og blide og hyggelige hele tiden. Det er noe annet det..


De hadde satt sammen en veldig fin pakke med utstyr jeg vil komme til å trenge. Særlig vesken tror jeg blir flittig brukt..
Nei da.. Det er et utrolig opplegg. De har til og med printet ut de foredragene jeg har meldt interesse for da jeg meldte meg på. Så er her er ingen ting gjort i en hui og hast i alle fall. JO, og så har alle deltakerene fått trikkekort som varer hele oppholdet. Hvor kult er ikke det? Snakk om å legge til rette for folk!

Portland!

Første morgen i Portland!

Utsikten fra hotellrommet i 20.(!) etg.

Nå har jeg sovet mye, og lenge! Prøver desperat å gjøre noe så jeg ikke skal være stuptrett i ettermiddag på første møte med congressmenneskene. For de som kjenner meg, så trenger jeg ikke si så mye mer om mangel på søvn... :P

Jeg fikk gått litt rundt før rommet mitt var ferdig i går. Og jeg som er så lite flink til å orientere meg tenker at jeg skal ha med meg kart idag. Jeg har til og med tatt bilde av adressen til hotellet så jeg kan navigere meg frem hvis mulig.

Jeg fikk vært innom et par butikker, så jeg fikk kjenne på følelsen av å være alene med all verdens mulighet til å gjøre hva jeg vil. (les shoppe..)

Det er helt tydelig at det er en veldig stor happening med denne konferansen, for det henger bannere på annenhver lyktestolpe rundt her med International Montessori Congress på.

 


Og så tror jeg det første jeg skal gjøre når jeg kommer ut nå, er å finne en lader til mac´en. Ikke det at jeg har glemt, men den passer faktisk ikke inn i den overgangen jeg har kjøpt. Og så er det grenser til hvor mye makt jeg tenker at det er greit å bruke....

Nå skal jeg skru av mac'en for å spare strøm mens jeg er ute!

Portland, here I come! (soon)

Nå ligger jeg i sengen og kjenner på reisefeberen som begynner å snike seg innpå.. I overkant av ett døgn til jeg reiser til Portland, en uke, alene uten mann og barn. Litt blandete følelser på den der, men tror det skal bli OK når jeg kommer meg av gårde. Men, hvordan skal far og barn klare seg alene hjemme uten meg?? Det er vel det mest kritiske her! Ingen til å passe på at ting gå riktig for seg (på min måte) og ingen til å passe på generelt alt.. Hmmm.. Jaja.. Prøver å ikke tenke på det..!

Jeg har akkurat googlet avstander fra hotellet til conferansesenteret i både kjøre- og gangavstand. Rette vinkler på veiene gjør det greit (tror jeg) for en med så god retningssans som meg. Planen min over påmeldte foredrag er printet og i samme slengen ble jeg minnet på at jeg har meldt meg på "morning yoga" kl. 06.00am i tre dager på rad. Må ha vært et innfall av iver og ønske om å være SÅ sprek på en tung vinterdag (da dette ble bestilt..). Så det er bare å pakke treningstøy!

Jeg skal bo her!

Ellers er jeg ikke meldt på noen andre aktiviteter og rundturer, heldigvis. Ikke det at jeg ikke vi se attraksjoner der jeg kommer, men jeg liker best å rusle rundt selv. Gleder meg veldig til det! 

Vigilo Barnehage

Nå har vi akkurat avsluttet et én times langt telefonmøte med vigilo, som skal levere oss ny loggløsning for alt vi logger i løpet av en dag og litt mer enn det. Det ser ut til å bli en super og ryddig løsning for ansatte, foreldre og oss som sitter og dokumenterer alt. Da særlig meg som egentlig er glad i den fine rosa kalenderen min som jeg skriver i for hånd, og lager søte små tegninger ved siden av mer eller hyggelige hendelser. Men jeg tror dette er mer ryddig, jeg må si det.. Og så er det tilgjengelig for fler enn meg.. (Ikke det at jeg ser poenget met det.. :P)

Dette sørger lett for at jeg ikke blir arbeidsledig de neste maaaange timene! Alle barn skal legges inn med bilder og spesifikk info. ...Phu... Jeg begynner med bildene og så kommer det andre etterhvert. Trenger en del info fra foreldrene også, leger, allergier, sykdommer, tillatelser osv..



Og når dette er gjort skal jeg se om jeg ikke får lagt inn alle ferie og fridager, og oppdatert hjemmesiden til Davinas, som også står og venter på å bli lansert.

Og alt dette skal jeg sitte å gjøre på mitt nye kontor :) Yes, Christian og jeg har byttet.. ;)

Ny gips..

Tilbake etter noen timer på legevakten, og ny gips. Vanlig praksis på den type brudd er 6 uker og det holder vi oss til.. Ikke mye fornøyd med at vi hadde fått annen beskjed på Gjøvik, nei! Det var en effektiv prosess, men smilekurs var det helt sikkert ingen som hadde vært på der. Men, vi fikk tatt nye bilder av benet til Hermine, og klippet opp gammel og slitt gips, og satt på en ny og lettere type. LILLA! Nye alt for store krykker fikk vi og, men de blir nok liggende..
Og så kunne hun til nød gå på gipsen siden hun alt hadde gjort det én uke, men vanligvis anbefalte de ikke det altså.. Hurra!! Vi forstår; de vet absolutt best, og vi gjør som dere sier! Til nød :P
2 uker til da, men lille gull tok det sporty! I alle fall får hun ha den på så lenge at alle får sett den i barnehaven. Det var lykke!

Lister mm..

Så, er tiden inne for å sette sammen lister for høstens bemanning og rutiner. Like spennende å se hver gang hvordan vi får det til å opp. For gå opp gjør det! Vi har en ansatt mindre enn i fjor, men til gjengjeld skal Christian være mer aktiv :) Det gleder oss alle!!

Vi får har en fantastisk stab som gleder seg til å sette igang med både kjente oppgaver og nye utfordringer. Jeg tror helt bestemt at det blir et morsomt og spennende år. Håper at jeg selv skal få litt regelmessig tid med barna. Det er så viktig å holde på de gode forholdene! Litt vanskelig å si hvordan ting skal gjøres hvis man ikke kjenner forholdene ;)

Vi reiser til byen i morgen for å begynne en sakte, men sikker (og nødvendig) prosess for å fa alt klart til bhg-start i august. Selvfølgelig skal vi få gjørt andre ting innimellom, men det er bedre å ha god tid! Rydde kontorer, ferdigstille lister og garderobelapper og rett og slett gjøre det hyggelig til start!
Dessuten reiser jeg jo som sagt til Portland om en drøy uke, så jeg må være ferdig før det!

Ønsk meg lykke til med alt! :)

Tidlig innsats! Det er lett!

Jeg vet ikke om det er igjen fordi vi står rett før et valg at det er fokus på trivsel og mål i skolen. Vi skårer godt generelt i Norge, og blandt de beste i Oslo. Så er vi delvis fornøyde. Vi kan alltid bli bedre skrives det over alt. Det er sant! Men hvordan? Jo, vi skal kartlegge alle barn. Det er lurt! Vi må nesten vite hva de kan for å kunne tilpasse opplæringen, det sier seg selv synes jeg. Så, alle barn skal kartlegges, tilpasses opplæring til og trives på skolen (eller i barnehaven..). For å vite om barna trives må vi vel også gjøre en kartlegging? Jeg tror jo litt at ordet kartlegging er blitt et skummelt ord, og forbindes med at vi skal diagnosere og sette merkelapp på alle barn. Barna merker ikke at de blir kartlagt, så hvis den/de voksne som gjennomfører observasjonene og setter sammen en kartlegging kan jobben sin, vil vel alle barn vinne på å bli lagt merke til?
Ødegaard snakker om dette gjevnt, og Aftenposten skriver følgende:

"En god skole for alle elever står øverst på den politiske dagsorden, ikke som en erklæring, men som grunnlag for aktiv handling. Derfor er vi opptatt av elevenes faglige og sosiale utvikling. Derfor er jevnlig kartlegging av elevenes ståsted og progresjon viktig, ikke som et mål, men som et virkemiddel for tidlig innsats og oppfølging av den enkelte elev.

Så, da kan vi vel etterhvert enes om at det er OK med kartlegging av barn? Og at det er det Osloskolen, og prosjekt Oslobarnehagen vil ha. (<-- Les mer om prosjektet her)
Så, igjen, lurer jeg på om ikke det er akkurat det vi har snakket om så mange ganger når vi forteller om observasjonsskjema Å by barnet opp til dans. (Danseskjema) Vi hev oss på en anbudsrunde i Oslo Kommune for nytt kartleggingsverktøy til Oslobarnehavene de neste årene. Vi fikk det ikke.. Det er i grunnen rart når man leser artikkel på artikkel om viktigheten av kartlegging, observasjon og tilpassing til det enkelte barn/elev. Du får ikke tilrettelagt ved å kartlegge setningsproduksjon eller farvenavn. Det sosiale er vel så viktig! Trivsel som vi jobber sånn med kommer ikke av seg selv for alle. Dessuten må vi se alle, og ikke bare et gjennomsnitt av fornøyde barn. Skjema å by barnet opp til dans er godt forankret i nyeste forskning, vektet og validert av de beste, og plukker tidlig ut de barna som har utfordringer. Både sosialt, emosjonelt og språklig. Vi fanger opp barn alt i 1,5-2 årsalder. Tidlig innsats kalles det! Og det hjelper!!

Fremgang i vondtene :)

Venterommet på Gjøvik Sykehus

 Ny dag med undersøkelser av Hermines gipsben. Alltid morro med en 2 timer lang biltur til Gjøvik, på det som sikkert har vært sommerens varmeste dag.
Baksetet med en små-utålmodig liten pike som forklarer klart og tydelig at hun er litt redd for doktoren, på en svingete, humpete vei og med vond rygg/nakke.. Det er ikke det morsomste jeg har vært med på, men må ofres for positivitet og spenning rundt doktorbesøk :)
Hun spurte meg hvorfor vi måtte gå akkurat idag, hun ville heller gå imorgen, hvor på jeg forklarte at det var idag de hadde tid til å se på benet. Videre spurte hun hvilken dag det var idag, og jeg svarte torsdag. "Jeg liker best fredager på sykehuset" kom det kjapt. "De andre dagene er jeg mer redd".
Jeg synes hun var flink, og smilte til og med til de forskjellige legene vi var innom.
Dagens beste nyhet er: kun 2 uker til med gips! Videre har hun fått krykker, og lov til å belaste foten det hun trenger og klarer. Jippi! Ny hverdag med senkete skuldre, og mindre (?) bæring! Vi hadde ventet 5 uker til så dette var stas..!
Jeg er bedre (litt) i nakken og beveger meg mer, men sover dårlig. Jeg var hos flinke fetter Bjørn på Valdres Treningssenter og fikk super behandling. Jeg ble klemt og dratt, presset og massert, og til slutt knukket på plass. (Tusen takk!) Så fikk jeg teip, og skal gå med den i noen dager. For alle som lurer, så hadde de ikke mer rosa...;)  For en god sommer! Vi som skulle være så effektive og få gjort i stand så mye her på Trøsvik. Blir mye på Christian nå stakkars... 

Lærer barna for lite i barnehaven?

Vi sitter med litt forskjellige dilemma i det utsagnet.
Det ene er at vi ønsker å tilrettelegge så godt vi kan for barnas læring i barnehaven. Vi har et genuint ønske om å gi barna de stimuleringer og aktiviteter de trenger på deres forskjellige sensitive perioder, fra de er 1 til de er 6 år. Vi har i mange år lært (hvis det er et ord det er lov å bruke) barna å både lese, skrive og regne. Vi hadde for en del år tilbake barn som både leste, skrev og regnet med tall opp til tusen siste halvår før skolestart. Vi har også fått tilbakemeldinger fra skolene i nærmiljøet om at de kan se hvilke barn som kommer fra oss, fordi de har et annet grunnlag enn mange andre.
Jeg hørte til og med fra en tidligere mamma at en gruppe barn som har gått i barnehaven hos oss fikk egne grupper ut av klassen for å få dekket et høyere læringsbehov i klassen. De har et annet grunnlag å bygge på. Dette høres igrunnen bra ut, for det viser at noen skole klarer å gi barn det de trenger ved å tilrettelegge for de som kan litt mer, og ikke bare de som kan mindre.
Det leder oss til det andre dilemmaet. Gjør alle skoler dette?

Hermine 3 år er glad i bokstaver

Som (på det tidspunktet) førskolelærer i en middels stor barnehave var jeg full av iver, og hadde mange like ivrige kollegaer rundt meg. Vi brant for å stimulere bara der de var, og gi dem den informasjonen de trengte for å utvikle seg best mulig. Om det var skriving eller regning så stoppet vi dem ikke. Det er jo opplest og vedtatt at barns sensitive perioder går over, og at de lærer best når de er på sitt mest intense. Celina, min eldste datter, som nå er 9 år, gikk ut fra barnehaven og kunne lese og skrive. Superklar for skolen tropper hun opp hver dag, før hun kommer hjem en dag og sier: "Mamma, jeg trodde jeg skulle lære noe på denne skolen". De bruker et år på å lære bokstavene, og et år til på å repetere dem. Da stiller jeg spørsmål ved hvor mye ansvar vi har som barnehave for at dette skal være på plass før skolestart? Vi rett og slett dreper skoleglede hos de små håpefulle. De skal ikke kjede seg første året på skolen! Videre måler de hvor bra barna leser. (Etter artikkelen om nye lærere og måten lesekartleggingen foregår på er jeg skremt! Er det sant?) Av to barn på forskjellige skoler, får den ene som opplagt leser best beskjed om at hun ligger greit an. Den andre får vite at hun leser godt. Hva måles de etter?
Så sier sikkert mange at det er så mye annet som er viktig. Det er fint for dem å ha litt faglig forsprang, så man kan konsentrere seg om det sosiale.. Ja.. Det er fint, men det hjelper ikke på skoleiveren som sakte men sikkert forsvinner.
Etter den uttalelsen valgte vi rett og slett og legge om måten vi tenkte på i barnehaven. Selvfølgelig skal vi ikke stoppe noen som vil lære, og vi har alt materialet tilgjengelig for de som ivrer etter tall og bokstaver, men vi oppmuntrer dem ikke i samme rad som tidligere.
Det er veldig synd, og det er en av de store gledene vi har som voksne i barnehaven å se barnas iver og potensiale bli utviklet i takt med eget behov. Det ligger så utrolig mye potensiale hos barna før skolestart. Jeg tror at det er viktig å la de som ønsker få lov til å utvikle seg der de er, og innebærer dette lesing og skriving eller regning så må de få lov.
Utfordringen er at skolene ikke møter de som kan mer enn gjennomsnittet. Dessuten kan ikke skolene vite noe om hvilket nivå de ligger på når de begynner, for det er ingen god kommunikasjon mellom barnehave og skole i denne overgangen. Unødvendig mye tid brukes i 1.klasse på å kartlegge hvor alle barna ligger an faglig, før de kan tilpasse opplæringen noe.

Jeg mener at det ligger et stor ansvar hos skolene. Vi retter oss stadig etter hva barna skal møre i den store verden, og forventer ikke at den stor verden retter seg etter oss og barna. (Selv om de burde!) Hvis vi vet med sikkerhet at barna blir møtt på det nivået de er, og får fortsette å utvikle seg derfra, er det klart vi kjører på med både språk og matte! Det er gøy! Og barna elsker det. Det må bare presenteres riktig, og gi mestring til alle på sitte get nivå.
Hvis vi vet at de må begynne på nytt på skolen, er det klart vi legger fokuset vårt på noe helt annet. For eksempel prosjektarbeid og vitenskap. Det lærer men ikke på samme måte på skolen og er en trygg arena for oss å jobbe på. Vi fokuserer på sosialkompetanse og lek, for det skal ikke undervurderes det heller.
Det er bare det at det er plass til mer!

Dipperreklame!

Og siden jeg så veldig på å oppdatere om dagen, så er det like greit at alle får med seg den fine lille videoen Dipper har laget om barnehaven. Flinke Christian snakker så klokt om våre verdier og holdninger, og bildene av barnehaven er fremstilt akkurat så idyllisk som vi håper og tror at det er!

Se videoen her!

(dere får se bort fra at de har skrevet navnet på bhg feil.. Det gjorde at det ikke var så lett å søke opp..)

Ny vri på ferien

Hermine og jeg ble vekket kl 9 i dag tidlig. Det gjorde fysisk vondt å våkne etter en relativt urolig natt, med Hermines vonde ben som helst skulle ligge i riktig stilling oppå meg. Og så er det jo ikke noe særlig varmt og ligge 3 stk i en alt for liten seng.. (I alle fall for liten til flere enn to gode venner ;-))
Christian hadde stått opp og bestilt røngten til kl 10 i Fagernes. Så, da var det tiden og veien da. Vi hev oss rundt med alle lovnader om at dette skulle gå bra, og ingen skulle røre benet osv.. Det var greit, så lenge vi skulle til en annen doktor. Han i går hadde strukket på benet..
På tross av litt veiarbeid og bilister som absolutt måtte holde fartsgrensen, kom vi bare 5 minutter for sent. Fornøyd med det!
Så var det å fortelle historien på nytt:

Hun hadde hoppet på trampolinen sammen med søster og kusine, hatt det kjempegøy og viste stolt hvor høyt hun kunne hoppe. Så landet hun med benet under seg. Vi fikk en nøye forklaring av Celina.

Hermine og mamma utenfor akuttmottaket
på Gjøvik sykehus

Etter å ha tatt bilder med forholdsvis høyt dramatikknivå, ble vi sendt videre til sykehuset på Gjøvik (!) Et lite brudd de skulle se nærmere på der.. Jaja.. Gjøvik.. bare 1,5 time med bil.. Én av mange grunner til å være glade vi bor i Oslo..!
Bare å dra. Akuttmottaket på Gjøvik sykehus. OK.
Da legen kom ut og fortalte oss at de måtte diskutere bildene litt til for å se om de skulle gjøre noe, så vi på hverandre og tenkte at de kan ikke ha fått oss hit uten å skulle gjøre noe.. Lite ante vi at det var operasjon eller ikke de snakket om. Gips skulle hun få uansett. Trette og slitene satt vi siste krefter til for å oppmuntre og hode motet til en lege-skeptisk, lettere stresset Hermine.
Etter litt om og men, var det en super sykepleier som ordnet gips og diplom. "TILDELES FOR GOD INNSATS PÅ AKUTTMOTTAKET" stod det på den. Jaja..
Så nå er det gips fra tærne og til midt på låret i 4-6 uker. Det er en tapper liten pike, og sikkert den av oss som forlot Gjøvik med best humør :-)

Barnehavens hjemmeside

Eneste (?) fordelen ved å ha en kneskadet 3 1/2-åring i sengen, som må ligge med benet høyt, er at jeg får brukt mye tid på å justere hjemmesiden til barnehaven. Jeg tror den skal bli veldig fin etterhvert, og med mye informasjon!
Jeg håper og tror at den vil dekke mange behov for viten, og at (særlig) foreldrene i barnehaven vil kunne finne det meste av informasjon der. Det ligger ute ferie - og fridager kopiert fra Osloskolen, men der kommer det også noen endringer. Vi har for eksempel ikke alle planleggingsdagene de har. Og så kommer våre arrangementer inn der et sted også. Nå skal ingen si at de ikke fikk med seg!
(Også skal jeg være litt forsiktig med hva jeg sier inntil jeg har klart å få all informasjon på plass..!)

Neste utfordring er å lage et system som gjør at det er lett for de forskjellige å oppdatere på hendelser i hverdagen. Under søkeord kanskje? Egne sider er klønete siden de ikke deler opp  hendelser.. Vi får se! Jeg har fortsatt noen uker på å komme med en genial løsning :-D

Snart USA

Nå som freden senker seg blir jeg sittende å tenke.. Jeg skal faktisk reise til Portland om litt mindre enn 4 uker! Jeg hadde lagt det litt til side da det skjedde så mye annet rundt her, men nå kommer det tilbake. Jeg gleder meg kjenner jeg! Særlig når jeg får små drypp om min svigermors opphold i St.Petersburg på konferanse der. Og der går det etter ryktene å dømme veldig bra! Stor interesse for Danseskjema, og spennede innhold på foredragene. Jippi!


Jeg er spent på Oregon for jeg har ikke vært der før. Jeg har googlet litt bilder og sett på hjemmesiden til kongressen. Det ser heeelt fantastisk ut! EN uke i statene, alene!
Kan ikke annet enn å glede meg!

(Kom gjerne med shoppingtips!!)

Å være noens trygghet..!

Det å få lov til å være noens trygghet og faste holdepunkt i hverdagen er et privilegium, som ikke er alle forundt..
Jeg er så heldig å ha fått lov til å oppleve det. Flere ganger! Det er en helt egen følelse å vite at JEG betyr noe, og JEG utgjør en forskjell. Samtidig som jeg vet at akkuart DET barnet får en bedre hverdag.
Så kommer vel debatten om det er riktig at barn i barnehaven knytter seg spesielt mye til én voksen, og ønsker å forholde seg til denne. Både ja, og nei. Vi driver i en bransje hvor det hver dag og i alle situasjoner må utvises en hel del skjønn. Det er som jeg har sagt tidligere, at hvis man kan være et barns trygghet, og gi det barnet en bedre kvalitet på sin hverdag er det helt klart et JA!
Så er det den ene voksnes ansvar og hjelpe barnet på vei til å forholde seg til andre. Man må være bevisst det ansvaret man har som voksen og som forbilde og trygghet for de små. For de er små. 1-5/6-åringer er ikke så stort. Og de trenger trygghet for å utvikle seg så godt de kan! :-)
Det er vårt ansvar!

Ferie på gang!

Endelig begynner ferien å sette seg litt hos alle.. Vi har vært gjennom den obligatoriske "dag 3", (den hvor alle er litt misfornøyde, inkludert meg selv..), vi har vært innom feriens første kulturelle bidrag med minikonsert i Fagernes med flotteste Camilla Kjøll (du er så flink!), og vi har vært på sykkeltur til alle var slitne, kalde, kvalme og sultne. Vi syklet hele EN MIL!
Så da har vi etterhvert alle funnet oss til rette på ferie, og innimellom klipping av gress og busker, og lange kopper med te og kaffe, prøver vi å ikke fokusere alt for mye på jobb. Lettere sagt enn gjort..

Akkurat nå nyter jeg litt ro og fred, men jeg lager "voksenmiddag" til bare Christian og meg.. Når spiste vi sist alene..? (Det gjelder og benytte sjansen mens noen er på trampolinen (tidenes beste barnevakt) og resten i badekaret.) Tidenes mest effektive og romantiske middag er på vei <3