Jeg blir så glad når noen mener det samme som meg, og i Aftenposten i dag var det en artikkel som traff meg midt i hjertet. Om tidlig kartlegging av barn selvfølgelig! Jeg har skrevet en del om det tidligere, men det kan helt tydelig ikke snakkes om for ofte. Hva er feil med å kartlegge og observere barn? Har vi ikke gått mange år på skole for å lære hvordan vi skal legge til rette for ALLE barn i barnehaven? Og har vi ikke brukt mange år på utdannelse, men ønsker barnas beste likevel, så vil man vel og gjøre sitt beste for de små. For å få gjort denne jobben så godt som vi overhodet kan, og så godt som barna fortjener er det ikke helt feil å ha gode hjelpemidler. Det er ikke nødvendig å finne opp kruttet gang på gang! Det finnes enkle metoder for observasjon som alle i en barnehavehverdag kan bruke. Observasjon er ikke forbeholdt ped.ledere og andre med utdannelse knyttet til barn. Jeg har en sterk tro på at de assistentene som skifter bleier og kler på barna også ser og får med seg en del. Og da er vel deres observasjoner og synspunkter av verdi for å sette sammen en god hverdag?
Jeg er helt enig med Monica Melby-Lervåg at jeg ville uten tvil at noen skulle kartlagt mitt barn og funnet de mest hensiktsmessige tiltakene for å hjelpe det på vei i språkutvikling eller annen forsinket utvikling. Men så er det ikke bare det at de blir observert og kartlagt, men tiltakene må være nøye gjennomtenkt, og de må evalueres underveis og til slutt.
Hvis er barn har fått noen enkle ekstra språkstimuleringstiltak eller støtte på andre områder, og det skulle vise seg at det var umodenhet som var årsaken til forsinkelsen, var noen skade skjedd? Alle vil jo at deres barn skal få litt ekstra oppmerksomhet, bare ikke hvis det er fordi de strever.. Ironi...?
Vi har i dette tilfelle truffet blink med utviklingen av observasjonsverktøyet "å by barnet opp til dans". Alle barna blir observert av alle voksne. Alle voksne har sitt eget intrykk og forhold til hvert barn, og dermed også individuelle forutsetninger for å skape gode relasjoner til det enkelte barnet. De relasjonene skal vi utnytte til å gi barna som ligger i grenseland, eller utenfor, skalaen ekstra oppmerksomhet og stimulering. I den daglige oppfølgingen. Ikke på eget rom med mye om og men og lokkemidler for å få gjennomført en aktivitet, men i de naturlig gode aktivitetene hvor barna føler seg trygge. Felles ordmestring i små grupper eller samlingsstund, dagens ord, kreative aktiviteter med mye innhold av språk. Rikt språk!
Enda mer interessant i denne sammenheng, er at skjema tar for seg de voksne og deres forhold til hvert barn. Merk; de voksnes evne til å engasjere barna! (Hvis et barn ikke kan føre en samtale, hvis feil er det? Burde ikke vi lære dem?)
Klarer de å se på seg selv og endre adferd for å få et barn engasert? Hvis ja, hvordan? Hvis nei, hvorfor ikke? Vi evaluerer ikke bare barna, men oss selv som vokse for barn. Gode rollemodeller! Kan vår adferd endre barna? Det tror jeg!
Så til slutt, er det så galt at vi bruker litt tid på å observere og kartlegge for å kunne tilpasse våre tilbud og aktiviteter til alle barna på de forskjellige nivåene de befinner seg på? Både innenfor og utenfor "normalen"...
Jeg er helt enig med Monica Melby-Lervåg at jeg ville uten tvil at noen skulle kartlagt mitt barn og funnet de mest hensiktsmessige tiltakene for å hjelpe det på vei i språkutvikling eller annen forsinket utvikling. Men så er det ikke bare det at de blir observert og kartlagt, men tiltakene må være nøye gjennomtenkt, og de må evalueres underveis og til slutt.
Hvis er barn har fått noen enkle ekstra språkstimuleringstiltak eller støtte på andre områder, og det skulle vise seg at det var umodenhet som var årsaken til forsinkelsen, var noen skade skjedd? Alle vil jo at deres barn skal få litt ekstra oppmerksomhet, bare ikke hvis det er fordi de strever.. Ironi...?
Vi har i dette tilfelle truffet blink med utviklingen av observasjonsverktøyet "å by barnet opp til dans". Alle barna blir observert av alle voksne. Alle voksne har sitt eget intrykk og forhold til hvert barn, og dermed også individuelle forutsetninger for å skape gode relasjoner til det enkelte barnet. De relasjonene skal vi utnytte til å gi barna som ligger i grenseland, eller utenfor, skalaen ekstra oppmerksomhet og stimulering. I den daglige oppfølgingen. Ikke på eget rom med mye om og men og lokkemidler for å få gjennomført en aktivitet, men i de naturlig gode aktivitetene hvor barna føler seg trygge. Felles ordmestring i små grupper eller samlingsstund, dagens ord, kreative aktiviteter med mye innhold av språk. Rikt språk!Enda mer interessant i denne sammenheng, er at skjema tar for seg de voksne og deres forhold til hvert barn. Merk; de voksnes evne til å engasjere barna! (Hvis et barn ikke kan føre en samtale, hvis feil er det? Burde ikke vi lære dem?)
Klarer de å se på seg selv og endre adferd for å få et barn engasert? Hvis ja, hvordan? Hvis nei, hvorfor ikke? Vi evaluerer ikke bare barna, men oss selv som vokse for barn. Gode rollemodeller! Kan vår adferd endre barna? Det tror jeg!
Så til slutt, er det så galt at vi bruker litt tid på å observere og kartlegge for å kunne tilpasse våre tilbud og aktiviteter til alle barna på de forskjellige nivåene de befinner seg på? Både innenfor og utenfor "normalen"...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Takk for at du tok deg tid til å lese og kommentere!