Nytt år - nye muligheter!

Nå slo det meg nettopp at det nærmer seg slutten på ferien.. Christian begynner å snakke om å dra og ordne på jobb.. Jobb ja.. Det jeg har skjøvet forran meg i mange dager, men vet at kommer lite nådig m stormskritt. Ennå vet vi ikke hva som venter dette neste halvåret. Hvem kommer tilbake og hvem forblir sykemeldte? Og hvem kommer redusert..? Teamene, blir de forandret? Ja de blir nok det. Hvordan? Vet ikke ennå for å være ærlig. Det kommer an på svar vi får på det jeg nevnte over. Hvem er tilstede for å kunne rokkeres på? Morgendagen må brukes til å legge en plan! Jeg frykter reality hits hard... 

Vi legger fra nå fokus på det positive og gir cred til de som fortjener det, en hjelpende hånd, eller en skulder å gråte på for de som trenger det! Barna fortsetter å være i fokus, og på en tett andreplass kommer gode team og relasjoner mellom de som jobber m dem! Mange nye muligheter ser jeg i året som kommer, og akter å gripe dem! Både hjemme og på jobb! 

Wish me luck!!

Skøytemorro!

Gammeldags vintermorro stod på planen i dag. Skøyter. Første gang for Hermine, og en mye etterlengtet runde for Celina. Hva man ikke kan finne frem fra loftet til mormor og morfar. Ordentlige fine danseskøyter til en skøyteprinsessedebut! Bruskassen var med som den største selvfølge og et mye nyttig hjelpemiddel. den derimot lagt til side før vi var ferdige og to veldig fornøyde piker skøytet rundt på Gressbanen med hvertfall 3 cm overvann.. I grunnen tror jeg ikke det spilte noen særlig stor rolle utover at fornøyelsen ble noe avkortet på grunn av klissvåte klær!
Vel hjemme var det kakao og pusling som gjaldt. Vi fortsatte dagen med hyggelige aktiviteter sammen. Det er noe med å ta seg den tiden det tar å bare være sammen. Ordentlig deilig føles det! Og det tror jeg vi deler alle tre! (Kjentes i hvertfall sånn ut på stemningen i heimen i timene etter...)
Jeg gleder meg til å se hva morgendagen bringer!

Perspektiv på julen..

Tenk at vi er midt i romjulen alt. Tenk på alt vi har forberedt i mange uker og 

dager og så er det så raskt forbi... Julen er ikke lenger det den var da vi var små synes jeg, men håper inderlig at de små opplever den som den var også for oss en gang for mange år siden. Vi tviholder på tradisjoner og gjør det samme hvert år. Det eneste som forandrer seg i de samme rutiner og tradisjoner er ens eget innhold og egen holdning. Hva som betyr noe forandrer seg. Og meningen og budskapet forandrer seg. I alle fall for meg.. Jeg blir mer opptatt av å være sammen med de jeg er glad i, og mindre opptatt av omstendighetene. Tidligere handlet det om forventningene og presangene. Så ble jeg eldre og det handlet fortsatt om presangene, men også om samhold. Siden hadde også presangene sin plass, men mer enn det var det omstendighetene og tradisjonene som skulle holdes. Riktig kledd på den store dagen, pent og ordentlig dekket bord, hyggelig konversering med alle osv. Så kom barna og snudde det på hodet. Omstendighetene bleknet til stor fortvilelse, men måtte vike for praktisk tilrettelegging. Deres presanger og opplevelse kom i førersetet for feiringen, og alle forventes riktig tilrettelagt for at de små skal ha en optimal feiring. Men så, hva er en optimal feiring?

I denne og de siste årene har familien og de nærmeste hatt en mer betydlig rolle. Også medmenneskelighet står sentralt. La oss legge vekk irritasjon over hverdagsbagateller og nyte hverandres selskap. La oss være ydmyke for de godene vi har, og for Guds skyld la oss lære barna våre det samme! La roen senke seg over julen.. 

Til min store glede var tårnet av presanger under treet i år mindre enn i fjor, men fortsatt gedigen. Vi er så redde for at det ikke skal være nok.. Jeg kan med sikkerhet si at vi har NOK. Og ikke misforstå, for alle er takknemlige for den omtanke de ligger i hver eneste presang og gleden er like stor hos den som gir som den som får.

Medmenneskelighet har vi snakket om i julen. Et ord som måtte forklares nøye. Men nå brukes det daglig. Verdiene vi ønsker for våre barn er vårt ansvar. Jeg holder en knapp på medmenneskelighet..!

Juleavslutning i barnehaven

Vi nærmer oss juleferie med stormskritt og for en gangs skyld er det meste forholdsvis klart og i rute. Det er ganske deilig! Julepynt og prosjekter på jobb er avsluttet og venter på å bli med fornøyde barn og spente foreldre hjem. Vi bruker dagene på kos og ro (og litt rydding..!) Vi hadde juleavslutning på Kunstindustrimuseet med barnehaven i går, og etter tilbakemeldinger fra store og små var det særlig vellykket. En liten forestilling med sang og miniskuespill, etterfulgt av omvisning på museet, men barna som med-guider. (De har jo vært rundt før og vet hva de skal se etter og hva de forskjellige tingene er) Det er ikke mange 4-åringer som vet hva en samovar er, eller et kabinettskap. Vi voksne fryder oss over barnas store engasjement for denne delen av vår kultur og vårt tilbud. Det er alltid plass til ny kunnskap hos de små, enda vi tror det er fullt. Helt fantastisk!
Etter omvisningen er vi så heldige å få lov til å stille ut barnas selvportretter i den store trappen i foajeén. Det våger vi å tro at det ikke er så mange andre som har gjort ;)
Ferdig med det, og snart ferdig med forberedelser i heimen.
Så, ferdig med diverse avslutninger senker jeg skuldrene og seiler inn mot en hjertlig velkommen juleferie

Back to basics! Sjømannsdans..!

I all hektisk hverdag får man ikke tid til mye annet enn det man helst må.. Men noe gøy får man da presset gjennom! Jeg er fortsatt høy på gårsdagens fantastiske opplevelse på gammel grunn. Tenk å få lov til å stå på scenen igjen etter så mange år, og gjøre en dans jeg nok ikke har gjort siden jeg var 10. Og hvis noen lurer på om det trengtes mye øving for å komme tilbake i tipp-topp form, så skal jeg fortelle at ALLE trinn sat som et skudd! Og etterhvert stod det ikke på spenst heller.. (Ja det er jeg som hopper på bildet..) Det sier litt om hvor godt instudert dansen er og hvor mye man har trent opp igjennom. Jeg må jo innrømme at etter første prøve var jeg støl i tærne av alle steder. Samtidig overrasker det meg ikke det grann, for så rett som vi stod da vi kom innenfor den døren på ballettskolen og godt strukne ben og føtter vi hadde etter første rundt uten oppvarming (vi turte ikke annet.. :P) hadde det vært rart hvis det gikk forbi uten en viss følelse av å ha vært i bevegelse.
Vi var en liten og dedikert gjeng og bare ble mer og mer ivrige etterhvert som prøvene gikk forbi og forestilling nærmet seg. Det var jo en super mulighet å få! Tusen takk til Siri og alle hennes som fikk oss med på dette!

Den følelsen av å stå bak scenen, vente på tur og telle ned til din tur er noe av det beste. Prøve å sikre seg at man har kombinasjonene i boks, men innse at jo mer man tenker jo mer usikkert blir det.. Best å ikke tenke.. Og når du er der ut kan ingenting gå galt, og hvis det gjør så gjør det og da får man smile seg gjennom og fortsette der det slapp. Det var den deilige holdningen vi stod med de fleste av oss tror jeg.
3 forestillinger på en dag. Det virket ikke sånn. Det er klart at det store for oss var å få danse for Jorunn Kirkenær som har trent og holdt av oss i hele oppveksten. Hun visste ingenting før vi stod der i all vår (?) prakt. Ingen tvil om at hun satt umåtelig stor pris på overraskelsen og var rørt til tårer under dansene. Gleden var uten tvil på vår side!