fredag 11. april 2014

Det begynner med de voksne

Publisert i Psykologi i kommunen nr.2 2014

Vi må holde sammen vi som jobber direkte med barn. Vi må stå på våre krav og kreve at både politikere og teoretikere hører på oss. Det hjelper kanskje litt, men ikke mye å ha jobbet direkte med barn en gang for 20 år siden. Vi er de eneste som vet hva vi trenger og de eneste som kan tilrettelegge tiden vår så vi får gjennomført våre plikter som vi skal.

Når det er sagt er det ikke automatisk slik at jeg som pedagog vet best om hvert barn. Men jeg har en bakgrunn som kan hjelpe meget stykke på vei. På denne veien har jeg også med meg mine mest verdifulle medarbeidere. Jeg vil kalle dem pedagogiske assistenter. Vi jobber tett, og vi jobber som et team. Vi snakker sammen og diskuterer og vi tar hverandres observasjoner og spørsmål på alvor. Vi er alle dedikerte i vårt arbeid med barn og resultatene blir deretter. Vi tilbyr barna det beste vi kan.

Som leder er det viktig at jeg holder kontakt med alle og legger til rette for gode opplevelser. For de voksne. Alt begynner med de voksne det er det ikke noen tvil om.
Vi sier til alle at vi jobber med barn, og det stemmer jo, men det er bare halve sannheten. Vi jobber like mye med voksne. I mine få år som styrer har jeg sjeldent brukt så mye tid på noe annen som på personalet. Det hadde jeg ikke trodd hvis noen hadde spurt meg for 10 år siden. Jo mer jeg jobber med det jo mer spennende synes jeg det blir. Det handler om å bli sett og hørt. Det handler like mye om å bli satt grenser for og bli satt krav til. Jeg skal styre et lite samfunn med individuelle styrker og svakheter. Jeg skal styre med en rettferdig men streng hånd. Jeg hørte en gang et uttrykk som ”å styre med jernhånd trukket med silkehanske”. Det er på mange måter beskrivende.
For å gi barna en god hverdag er vi avhengig av å kunne gi dem gode rollemodeller. Vi må presentere dem for trygge voksne som utstråler positivitet, glede over å være sammen og trygghet på egen person og de aktivitetene som er tenkt. Vi kan ikke utsette et barn for å sitte i samlingsstund, litt usikker og lei, og lure på om den voksne er komfortabel og trygg i samme situasjon. Det skaper ikke trygghet for barna. Og utrygghet skaper uro, det vet vi så alt for godt.
Hva viser de voksne av kroppsspråk når de kommer inn døren i barnehaven om morgenen? Dagen startet skikkelig dårlig, så håper alle barna er greie i dag… eller jeg gleder meg til å se alle, dette blir en spennende dag.. ? Barn leser følelser og kroppsspråk som om de aldri hadde gjort annet. Det er noe å tenke på i det man haster inn døren uten å hilse på de små håpefulle som alt har gledet seg én time til du skulle komme. De slutter raskt å glede seg.. Det gjør kollegaer også..

Grunnen til at dette opptar meg så veldig er at jeg har sett forskjellen. Den er så enkel å gjøre noe med, og samtidig fryktelig vanskelig. Tankesettet skal ikke undervurderes. Det er der vi må jobbe. Og det gjør vi. Motivasjon, mestring og glede. Blandt de voksne. Både evner og sammensetning har mye å si når vi setter sammen team hos oss. Det er viktig at vi jobber ut i fra de sterke sidene til hver enkelt. De skal få utfordringer, og sammen med dem både ris og ros i sitt arbeid. Jeg står som en støtte og stiller opp til diskusjon og veiledning. Jeg gir ros og et klapp på skulderen i forbifarten. Alle skal være sett hver dag. Jeg setter grenser og stiller krav til alle, ikke bare til lederne av teamene. Det er alt fra krav om faglig innhold, omsorg og kos, selvhevdelse til korrigeringer på fremtreden (både språkbruk og kroppsspråk).

I praksis betyr denne jobbingen med voksne at man må tørre å vise hva man kan og hvor man vil. Det står det respekt av. Hos barn og voksne. Det er viktig å kunne innrømme feil eller usikkerhet, så vel som å være stolt av egen innsats. Dette krever litt av oss å få til, men det er et helt klart mål i arbeid med barn. Vi begynner alle økter med et mål, og mål må etter min oppfatning evalueres. Hvordan kom vi oss i mål? Eventuelt ikke. Hva og hvorfor valgte vi å gjøresom vi gjorde? Vi må tørre å hive oss ut og fortløpende vurdere våre evner til å tilrettelegge for hvert enkelt barn som krysser vår vei. Det finnes kanskje en grunnoppskrift, men ingrediensene må tilpasses. Vi må vurdere oss selv og vårt arbeid. Og når vi gjør det er det ikke bare for å forbedre oss selv, men for å bedre hverdagen til barna vi har rundt oss. Tøff og viktig oppgave, men vi er tøffe og viktige mennesker i mange barns liv. Prisen er lav å betale.


Det kommer mye gratis i arbeidet med barn hvis man har riktig fokus på de voksne.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Takk for at du tok deg tid til å lese og kommentere!