Danseskjema

Det ser ut til å være en klar positiv sammenheng mellom barnets språkferdigheter og dets sosiale utvikling: Et barn som har en god språklig utvikling blir langt oftere involvert i språklige samhandlinger enn barn med en dårlig språkutvikling. Dermed vil de yngste barna som har et godt språk få anledning til å videreutvikle sine språklige ferdigheter raskt, mens det går langsommere med språkutviklingen for de barna som ikke har et godt språk i utgangspunktet: Det er færre voksne og jevnaldrende som henvender seg til dem og de selv viser mindre initiativ til å engasjere seg i språklige samhandlinger.

Tidligere har man antatt at evnen til å engasjere seg i språklige samhandlinger hovedsakelig har vært en form for personlighetstrekk, eller egenskap, ved barnet. I dag ser det ut som om ferdigheter i å engasjere seg språklig snarere henger sammen med barnets evne til å uttrykke seg. Derfor er det viktigere enn noen gang tidligere å kartlegge det unge barnets ferdigheter i å engasjere seg språklig, fange opp de barna som ser ut til å ha problemer med dette så tidlig som mulig, samt å sette de voksne rundt barnet i stand til å engasjere barnet i språklig samhandling uten å kaste bort verdifull tid. Mange er opptatt av at barn med dårlig språk utvikler svake lese- og skriveferdigheter når de kommer i skolealder. Dette er riktig og viktig nok, men faren for å få langt alvorligere vansker bør også fremheves. Mange språksvake barn blir ensomme når de blir eldre og opplever langt mindre livsglede enn individer som har lett for å engasjere seg i språklige samhandlinger.

Det er altså nødvendig med rask og presis observasjon av alle barns språklige engasjerbarhet så raskt som mulig og innen barnet er to år. Og det er, som nevnt, like viktig at de voksne, og ikke minst de barnehageansatte, vet hva de skal gjøre og setter i gang med å engasjere barnet i språklige samhandlinger uten å nøle.
Dermed kan holdningen ”vi venter og ser, han vokser det nok av seg” berøve barnet for muligheten til den viktige tidlige språklige samhandlingen med andre og dermed vil mulighetene være til stede for at nye vansker i barnets liv vil dukke opp som perler på en snor.

For å understreke betydningen av språk som samhandling, ikke minst som samhandling mellom barn og voksne, brukes metaforen “språk som dans”, en metafor som er blitt stadig mer vanlig i litteraturen det siste tiåret. Foruten å ta opp hva språk er og hvordan metaforen “språk som dans” skal forstås, så gjennomgår vi barnets og de voksnes ”danseferdigheter” på de ulike trinn. En grei måte å dele opp dagen på, kan gjøres med disse overskriftene:

Å by barnet opp til dans: Kartlegging av tidlig språklig engasjerbarhet hos1 – 3 åringer. Kartleggingen skal være rask, enkel og presis og gi ideer om hva vi bør gjøre når vi oppdager noe interessant

Barnet byr opp til dans: Kartlegging av språklig engasjement hos 3-5 åringer. Hva gjør vi når vi oppdager noe interessant?

Danser barnet nå? Er det noe mer vi kan gjøre det siste året før skolestart?