Danseskjema når fler..!

Danseskjema når nye høyder! Vi har hatt et veldig spennende møte med OsloBarnehagen om verdi og nytte av skjema. Det at skjema er kommet så godt ut blandt fagfolk at det har nådd kommunen er gøy. Det å diskutere og få lov til å legge frem noe vi tror så veldig på, og som vi ser har stor effekt, gir ny giv, og et løft til å stå på å jobbe videre.

Fokuset er lagt på nytten av å observasjon og ikke kartlegging. Det er observasjonene som er viktige, og mavefølelsen man får når man ser et barn i samspill med seg selv eller andre.
Jeg er genuint opptatt av at det er den voksne som tilrettelegger for barnet, og den voksne som i første omgang "fører barnet i dans". Målet er at de skal lære seg grunntrinnene først, og siden lære å føre på egenhånd. Men, det er vår oppgave å gi dem verktøyet de trenger. Noen mer, og noen mindre.

Skjemaet skal, som jeg har nevnt tidligere (og i mange sammenhenger) brukes som en indikasjon på hva de voksne kan gjøre for å bedre sitt samspill med barna. Dette gjelder like mye foreldrene som ansatte i barnehaven.
Vi ønsker, for de som vil, å bruke skjemaet som et utgangspunkt for foreldresamtaler. Vi ønsker at foreldrene skal vite at vi (og da vi som i mer enn én) ser barnet og har en formening om samspillet med den enkelte. (Alle på jobb ser alle barna hver dag! (I den gruppen de tilhører..) Det er en del av jobben, og føler man at man ikke gjør det, må man se rundt seg.) På den annen side, kan vi diskutere med foreldrene med samme utgangspunkt, i de sp.mål som blir stilt.
Er det forskjell hjemme og i bhg? Antakelig er det det! Og hva kan vi lære av hverandre for å gjøre hverdagen så god som mulig?

(det ligger nå link til en bloggside som skal oppdateres på skjemaet på forsiden)

Når vi fyller ut skjema gir det oss som voksne noen tanker rundt det enkelte barn. Når vi sammenlikner og legger sammen alle skjema på ett barn, får vi noen interessante diskusjoner rundt det vi kaller "gråsone-barn". De som ligger litt på kanten, som vi ikke er helt sikre på.
Og bare det at vi tar opp diskusjonen, og gir dem bevisst, eller ubevisst, mer oppmerksomhet, kan endre usikkerheten til sikkerhet.
Han trengte bare å bli sett. Her er det ikke noe galt. Eller; Her trenger vi hjelp utenfra. Ingen av oss kommer videre med enkle tiltak.
Det er ikke nødvendigvis tiltaket i seg selv som gjør en forskjell, men fokuset.

Og så til alle dere som lurer på hva tiltak innebærer;
Et tiltak betyr bare at man bevisstgjør seg spesifikke handlinger. Det er ikke synonymt med å bli tatt ut i gruppe, jobbet en-til-en med eller få noen annen form for spesialbehandling. (I den grad vi kan si det sånn. Alle ønsker vel på sett og vis spesialbehandling. Så lenge det ikke til negativ oppfattelse..)
Det trenger ikke være mer enn at man fokuserer litt ekstra på øyenkontakt når man snakker med et barn, eller viser litt mer tålmodighet under en samtale. Det er ikke så skummelt!

Dette kunne jeg snakket om i evigheter, men nå venter sengen, og det som håpes å bli en god natt påfulgt av en lang morgen!