Dårlig samfunnsøkonomi?

Debatten raser rundt strammere budsjett for barnehavene i 2013, og dermed færre voksne pr barn. Det er ikke andre steder å kutte i sektoren. Innkjøp av materialer er alt skåret inn til benet, og utgjør dessuten ikke de store summene på lik linje med lønn. Det er der det går. Mange barnehaver ser seg nødt til å slå sammen styrerstillingen, så én styrer har ansvar for fler barnehaver. Kan hende det går bra hvis vi ser på det rent administrative (ser likevel for meg MYE ekstra jobb..), men hvis vi ser på personalansvar-siden eller kjenne-barn-og-foreldre-siden går det ikke like bra vil jeg påstå. Relasjoner forsvinner, og de relasjonene skal i utgangspunktet være med på å skape kvaliteten vi roper så høyt etter.

Jippi! Vi har full barnehavedekning (har vi det..?). La oss snakke kvalitet! Hvordan skal vi sørge for at innholdet blir bedre, og kvaliteten heves? Jo; vi snakker en hel del om innhold i rammeplanen, fagområder og kompetanseheving blandt barnehaveansatte. Og så slenger vi på et budsjettkutt til slutt... Hva skjedde? Og hvordan i all verden kan vi i praksis gjennomføre alle de fantastiske planene når det rett og slett ikke er hender nok til å få hverdagen rundt.?

Ingen av oss som jobber med barn tenker at det er spennende å bruke hele dager på å passe barn. Vi ønsker jo så sårt å gi dem så gode muligheter som mulig innenfor hvert deres potensiale. Ingen tar bachelorgrader for å være barnevakt. Vi vet hvilke muligheter som bor i barna og hva de kan oppnå med riktig stimulans og tilrettelegging. Derfor brenner vi sånn for yrket vårt!

Vi ser hva vi kan gjøre med TIDLIG innsats i barnehaven. Vi ser forskjellene på de som får hjelp når de er 2-3 og de som får satt inn hastetiltak siste halvår før skolen. Det er en verden av forskjell. Barnehaven er en unik arena for å gi barna tid og ro til å finne det beste i seg selv. Det er ikke press fra lærer eller medelever på planer som skal rekkes over eller konkret sammenligning med andre i klassen. Det er bevist og forsket på; lettere å sette inn tiltak når de er så små som mulig. Denne vent-å-se holdningen er heldigvis mer og mer på vei bort, men den eksisterer fortsatt. Og det er skummelt!

Gi oss i barnehaven det vi trenger av hender, tid og midler, så skal dere se at det på lengre sikt vil spare samfunnet for ganske mange utfordringer, problemer og ikke minst penger. For det er det som er viktigst, er det ikke? Penger..
Jeg er kanskje ikke helt opplyst, men er det så dyrt å drive barnehaver at det heller kuttes der, for så å kunne bruke pengene på de utfordringene som dukker opp sent i barneskolealder/ ungdomsalder? Det kan da umulig være særlig god samfunnsøkonomi?
Og god behandling og respekt for små mennesker er det i alle fall ikke!

Vi jobber etter retningslinjer som skal sikre at alle har med seg en viss andel gode holdninger og kunnskap når de kommer på skolen. Vi opplever at mange barn jobber mye hjemme, og foreldrene er særlig opptatt av tall og bokstaver. Disse barna kan det de skal til skolestart og mer. Så er det de foreldrene som ikke er så opptatt av dette, og da ofte heller ikke barna. Det er klart at de stiller til skolestart med helt andre forutsetninger enn de andre. Her har vi en fantstisk mulighet i barnehaven til å gjevne ut denne forskjellen. Vi kan fokusere på de enkelte barna der det er nødvendig. Om det er de som trenger språkhjelp, sosialkompetanse-hjelp eller andre typer hjelp. Det er dette vi kan Vi som er utdannet til å jobbe med barn.

Vi gjør virkelig vårt beste, og det er ikke motiverende å stadig kjempe for å ha nok tid å hender til yte det vi vet vi bør og vet vi kan.

Ikke tiltrekker det særlig mange nye barnehagelærerstudenter heller vil jeg tro. Og da får vi heller ikke bukt med mangelen på pedagoger, og så er vi fastkjørt i en dårlig sirkel.

Men nok mennesker i første omgang må vi ha! Så kan vi rekruttere til studiet, for da kan vi skryte på oss en fantastisk givene, hyggelig og utfordrende arbeidsplass!!
Det er jo det den egentlig er!!