mandag 4. mars 2013

Språkvansker = Trygd?

Veldig ofte skulle jeg ønske at det avisene skrev var overdrivelser og påfunn for å selge.. Men det viser seg desverre at mye stemmer. For eksempel at " Barn og unge med språkvansker utdannes til uføretrygd og psykisk kollaps" som Aftenposten skriver idag.
Jeg for min del synes det er tragisk, og kan ikke skjønne at det skal være så vanskelig å sette inn tidlig innsats, og skjønne at det er en investering i fremtiden.
Barn og unge ER fremtiden! Og fortjener ikke de en real start, med gode tilrettelagte forhold? 

Vi kan så mye om språkvansker, at det å gi de rette ressursene er ikke nødvendigvis så vanskelig. Men det koster. Enkelte barn trenger voksnes fulle oppmerksomhet for å føle den tryggheten de trenger for å utvikle seg så godt de kan. Og da kan en ikke drive å telle barn pr voksen osv.. 

Jeg leste noe om at vi har "en enhetsskole vi skal slå ring om" idag.. Er ikke så sikker på det altså. Hva med individets behov? Og er det ikke fryktelig urettferdig at alle skal få likt? Behovene er jo så forskjellige som hvert barn er ulikt et annet.
Jeg mener det er et barns rett å få tilpasset opplæring. Da kan ikke alle kjøres under ett. Dette er nok en endeløs debatt, men jeg skulle ønske de som sitter på toppen kunne komme ned på bakken (gulvet) og se hvor mye (ironi) det nytter å love fine ting fra kontoret. 
Det er ikke de som våkner hver morgen å sjekker mobilen for å se hven som har meldt sykdom den dagen, finne vikarer og samtidig holde et budsjett. Prøve å ta vare på de som alltid er på jobb, og stort sett jobber for 2. Eller fortvilet se de barna vi vet trenger ekstra oppfølging, og ikke ha mulighet til å gi dem det vi vet de så sårt trenger. 
Det er faktisk hverdagen for de fleste.

Når dette er sagt, og bemanning, tetthet, kompetanse er lagt til side - er jeg fortsatt for kartlegging eller systematisk observasjon av alle barn.

Jeg tror fast bestemt at det er en måte å se alle barna på jevnlig, samtidig som man får dokumentert dem. Det må nemlig også gjøres, oppi fravær og alt annet. Det fine er at de som kan trenge et ekstra "dytt" for å komme videre blir fanget opp, og de som ikke trenger blir fortsatt sett, og utelukket. Alle, uansett behov, trenger å bli sett.

Her er "Danseskjema" så bra. For det begynner observasjonene alt fra 1. barnehaveår. Det er så vidt jeg vet ikke noe liknende i bruk.. (?)

Igjen er det smarte at man føler på mavefølelsen til samtlige som er nær barnet. Ikke bare pedagogene. De er ikke nødvendigvis de som kjenner barnet best. (Selv om de har 3 år, minst, i å lære å kjenne barn.....)
Med dette skjema får vi luket unna de som proffiterer på litt ekstra hjelp, men som ikke har spesifikke vansker. Den gruppen er etterhvert ganske liten. Bare noen få prosent. Tenk det. Tidlig innsats hjelper altså! Vi har bevist det gang på gang!

Våre barn skal ikke på trygd fordi barnehaven har gjort en laber jobb! Det er helt sikkert! Vi er stolte av den innsatsen og kompetansen vi innehar hos oss, og håper fler får gode muligheter i livet ved at vi genuint bryr oss!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Takk for at du tok deg tid til å lese og kommentere!