fredag 2. august 2013

Day 2 - part 2

Reaching Children with Significant Language Needs in a Montessori Environment.
Det er tittelen på foredraget holdt av Pam Shanks, spesialist på forsinket utvikling, spesialpedagog med vekt på autisme og nærliggende utfordringer. (Hvis jeg har fått det sånn ca riktig. Er ikke alltid så greit å oversette engelske tittler.)
Hun snakket om enkle metoder for å hjelpe barn som mangler vesentlig språk. Da både det å bruke det verbale språket, men også å være mottakere. Om man har den ene eller andre utfordringen, eller begge, kan det ved enkle grep gøre store forskjeller. Selv om jeg sier enkle, mener jeg ikke at det skal gå fort, for det er en prosess som tar tid. Kommuniserer ikke barnet med omgivelsene er det mindre sjanse for at det skal utvikle sosiale ferdigheter, og også språk. Vi er avhengig av intervensjon med andre, to veier, for å trene språket og sosial kompetanse. 

Hun kommer stadig tilbake til å gi barna tid. Selv om vi mener det er lenge å vente 3 sekunder på respons, kan akkurat de sekundene være avgjørende for at barnet skal få med seg beskjeden, oppfatte den og respondere. Tenk å aldri få tid til å svare fordi noen krever svar fortere enn du har kapasitet til å gi. Selv om du vet svaret. Det er frustrerende det. Og frustrerte barn kjenner de fleste av oss til.. Ikke gøy! Og der igjen er hun inne på denne frustrasjonen barn med språkutfordringer (eller andre) har. Det betyr ikke nødvendigvis at de er trassige eller ikke vil utføre en beskjed. De har rett og slett ikke fått gjøre en aktivitet i sitt tempo, fått tid til å respondere og se saken fra en ny vinkel eller fått tid til å svare på tiltale. Kanskje.. Tenk på det neste gang et barn legger seg ned på gulvet å hyler. Vil barnet være vrang og trassig? Eller er det en annen grunn?

Jean Ayres
Det vat mye fokus på autisme og tilsvarende utfordringer, og hun har noen gode metoder og synsvinkler for å hjelpe de mest trengende, og andre. Men det mest tankevekkende for meg (som antakelig ikke kan nok om verken autisme eller lignende diagnoser/ syndrom) var dette med øyekontakt. Og det vet jeg, at mangel på øyekontakt er et av de tydelige tegnene. Og det kan trenes opp! Sakte men sikkert. Det er forsket på hva som skjer når barn blir tvunget til å ha øyekontakt, og det som skjer er at kortisolnivået øker, altså stress. Og det kan umulig være bra å påføre et barn stress når du ønsker at det skal lære noe. Så vi dropper fokus på øyekontakt som primærfokus. De skal lære å få med seg en beskjed, og det gjør de ved å lytte. Ved å bli komfortabel med den som formidlier og måten det snakkes på kan øykontakt gradvis opparbeides. Interessant! Hun snakket om Jean Ayres som er occupational therapist og educational psychologist (igjen vanskelig og oversette. Skal jobbe med det!) Hun sa en gang "Vil du at jeg skal se på deg eller høre på deg?" Og det er noe å ha i bakhodet når man jobber med den type problemstilling med barn. Hva kan vi faktisk forevente?

Så for å oppsummere hvordan dette er i et montessorimiljø, så ser jeg ikke at det er så veldig anderledes. Og da måler jeg etter vår målestokk, og vi er jo montessori, men jeg ser på oss som mer enn det, og ikke fullt så strikte på arbeidssirkler osv. Det hun hele tiden unnskylder er at hun forstyrrer arbeidssirkelen til disse barna hun jobber med, fordi hun snakker med dem underveis. Hun sier om igjen og om igjen at det ikke skal være sånn i montessori, men hvordan skal de da være hvis det er det hun ønsker å demonstrere for oss? Vi snakker gladlig med de barna som har språkutfordringer! Hvordan lærer de ellers språk?? Hun skulle ikke unskyldt det så voldsomt, for det hun sa ellers var BRA! Vi snakker!!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Takk for at du tok deg tid til å lese og kommentere!