"Lek for de små - eller trening av de små grå?" heter det i Aftenposten i dag. Må vi velge?
Oftest skriver jeg om det som opptar meg i all diskusjon rundt barn i både media og privat, men denne gangen har jeg tenkt å ytr meg som pedagog. For det er jeg. Førskolelærer fra Hio 2005, med påbygning av Montessoripedagogikk fra Nord Amerika og London. Barn 0-6 år. Da var det sagt. Og så få jeg sikkert en del smell for montessorien. Men vet dere, den er ikke farlig, men har et utrolig balanserende syn på barn hvis du blander den godt med tradisjonell norsk barnehavepedagogikk og holdning. Jeg har en utfordring med å forstå hvorfor vi må velge mellom lek og det som kalles læring.. Hvorfor er det ikke det samme? Det er ikke akkurat sånn at vi setter barna ned og driller dem i språk og matte.
Vi sniker det inn i leken. For leken er uten tvil barnas beste læringsverktøy. Men så er det jo sånn at det kan være noen barn som synes det er gøy å bli tilbudt aktiviteter som stimulerer til det vi så grusomt kaller læring. Skolelæring. Vi er jo der for å tilrettelegge for barna, se dem og gi dem det som skal være en trygg og god oppvekst, omgitt av omsorg. Er det ikke omsorg å kjenne barna så godt at vi vet hva de liker og hva de kunne tenke seg av oppgaver gjennom en dag? Noen higer etter å finne ut mer om bokstavene og andre teller til 100. Så er det noen som ikke er interessert i noen av delene og de får andre tilbud. Lego, bygging, utkledning, dukker.. You name it hva vi kan tilby av god tradisjonell lek. Og når vi snakker om tradisjonell lek; Det jeg selv husker best fra barndommen var da mormor og jeg lekte butikk. Men penger. Helt sikkert så talte vi pengene før vi kjøpte, og kanskje ble vi så avanserte at vi vekslet. Poenget er at det må jo være et supert eksempel på hvordan lek og læring går i hverandre!
Det er flaut å være pedagog hvis jeg ikke har tillit til at jeg kan jobben min. At jeg ikke vet hvordan jeg kan få det beste ut av de forskjellige barna på forskjellige nivå, og med forskjellige interesser. Jeg blir litt frustrert når jeg tenker på at det er noen som sitter der ute og sier at vi glemmer fokus på lek og er for opptatt av læring. Det går i bølger det fokuset som andre fokus. Så hvis vi kan diskutere dette litt og legge kartlegging på hyllen for en stund så er det jo bra..
Innimellom lurer jeg på om hverdagen og fagområdet mitt er så snevert at det er de sammen tingene som må opp og frem hver gang. Har vi ikke annet å snakke om? Er ikke feltet bredere enn lek, læring og tid på kartlegging? Hva med allsidigheten i den jobben vi gjør hver dag? Det er en finstemt kombinasjon av observasjoner, bekjentskaper, psykologi, pedagogikk, faglig kompetanse i de fleste fag, støttespillere, forbilder, læremestere, trygghetspersoner, samtalepartnere og tilstedeværelse og veldig mye mer! Hvordan skal vi øke forståelsen til de som jobber med barna hver dag for disse områdene? Ved å øke kompetansen til pedlederene enda mer? De får ikke dermed mer tid til å veilede assistentene sine.. Jeg tror nøkkelen til kompetanseheving i sektoren ligger i et større fagmiljø. Tryggere og stoltere assistenter med tro på fremtiden de bygger hver dag sammen med de håpefulle!
"Lek for de små - eller trening av de små grå?" -Ja takk, begge deler!!
Oftest skriver jeg om det som opptar meg i all diskusjon rundt barn i både media og privat, men denne gangen har jeg tenkt å ytr meg som pedagog. For det er jeg. Førskolelærer fra Hio 2005, med påbygning av Montessoripedagogikk fra Nord Amerika og London. Barn 0-6 år. Da var det sagt. Og så få jeg sikkert en del smell for montessorien. Men vet dere, den er ikke farlig, men har et utrolig balanserende syn på barn hvis du blander den godt med tradisjonell norsk barnehavepedagogikk og holdning. Jeg har en utfordring med å forstå hvorfor vi må velge mellom lek og det som kalles læring.. Hvorfor er det ikke det samme? Det er ikke akkurat sånn at vi setter barna ned og driller dem i språk og matte. 
Vi sniker det inn i leken. For leken er uten tvil barnas beste læringsverktøy. Men så er det jo sånn at det kan være noen barn som synes det er gøy å bli tilbudt aktiviteter som stimulerer til det vi så grusomt kaller læring. Skolelæring. Vi er jo der for å tilrettelegge for barna, se dem og gi dem det som skal være en trygg og god oppvekst, omgitt av omsorg. Er det ikke omsorg å kjenne barna så godt at vi vet hva de liker og hva de kunne tenke seg av oppgaver gjennom en dag? Noen higer etter å finne ut mer om bokstavene og andre teller til 100. Så er det noen som ikke er interessert i noen av delene og de får andre tilbud. Lego, bygging, utkledning, dukker.. You name it hva vi kan tilby av god tradisjonell lek. Og når vi snakker om tradisjonell lek; Det jeg selv husker best fra barndommen var da mormor og jeg lekte butikk. Men penger. Helt sikkert så talte vi pengene før vi kjøpte, og kanskje ble vi så avanserte at vi vekslet. Poenget er at det må jo være et supert eksempel på hvordan lek og læring går i hverandre!
Innimellom lurer jeg på om hverdagen og fagområdet mitt er så snevert at det er de sammen tingene som må opp og frem hver gang. Har vi ikke annet å snakke om? Er ikke feltet bredere enn lek, læring og tid på kartlegging? Hva med allsidigheten i den jobben vi gjør hver dag? Det er en finstemt kombinasjon av observasjoner, bekjentskaper, psykologi, pedagogikk, faglig kompetanse i de fleste fag, støttespillere, forbilder, læremestere, trygghetspersoner, samtalepartnere og tilstedeværelse og veldig mye mer! Hvordan skal vi øke forståelsen til de som jobber med barna hver dag for disse områdene? Ved å øke kompetansen til pedlederene enda mer? De får ikke dermed mer tid til å veilede assistentene sine.. Jeg tror nøkkelen til kompetanseheving i sektoren ligger i et større fagmiljø. Tryggere og stoltere assistenter med tro på fremtiden de bygger hver dag sammen med de håpefulle!
"Lek for de små - eller trening av de små grå?" -Ja takk, begge deler!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Takk for at du tok deg tid til å lese og kommentere!