Hva er det som gjør at jobben som førskolelærer, eller nå barnehagelærer, ikke er attraktiv?

Publisert i psykologi i kommunen nr. 4 2014

Vi ser hver høst at det er mangel på pedagoger og hver høst er det de samme diskusjonene om hvordan vi kan rekruttere flere til det yrket vi har så kjær, og ikke skjønner hvorfor ingen vil ha.

I mange år har vi akseptert at det ikke følger noen status med jobben, heller ingen lønn over middels. Det er noe annet som har trukket oss denne veien, en genuint ønske om å gi barn en god start på livet og en trygg hverdag. Det er vel fortsatt det som trekker folk til faget, for det er ikke mye annet som lokker. Ingen gullkantete avtaler og tilleggsgoder. Ingen store muligheter for å klatre i grader og ende i en sjefsstilling med bedre inntekt. Og hvis man ønsker å klatre i hierarkiet i barnehageverden så er det mange muligheter for det med en barnehagelærerutdannelse i bunnen, det er bare så dumt at så få av dem er i barnehagen og kommer barna til gode.

Det er nok på tide at vi får satt oss selv på kartet og vist hva vi gjør. Jeg tror at til tross for mye skriverier og løfter om kvalitetsøkning og kompetanseheving i barnehager generelt, så gir det lite i praksis hvis vi ikke får gjort noe med lønn og status. De som selv har barn og leter vel og lenge etter det beste tilbudet til sine barn er den lille gruppen som er villige til å se graden av viktighet på det arbeidet som blir utført. For det er et viktig arbeide i å forme og gi gode holdninger til morgendagens samfunnsytere og arbeidstakere. Det er disse små som skal forme vår verden videre og hvis ikke de har med seg gode verdier og kunnskap om verden som samfunn hvordan skal det da gå?

Hvordan kan vi akseptere at det er så lav kompetanse og utdannelse blant de som skal gi et heldags pedagogisk og faglig tilbud til våre barn? Fordi de fleste kan gi omsorg? Gjør vi ikke mer?

Å være pedagog i barnehage i dag er et yrke de færreste holder en hel karriere. Man går enten over til en annen type jobb eller trapper ned i stillingsprosent. Det er en jobb som sliter. Ikke bare på kroppen med tunge løft og fysisk aktivitet, men psykisk med alt som følger med en arbeidsdag med syke kollegaer, lite penger og en følelse av å aldri strekke til. Det er strevsomt å gå underbemannet i de fleste ukene av året. Det er lite tilfredsstillende å aldri få nok tid til å gjennomføre de planene man hadde så godt som man ønsket. Det er heller ikke morsomt å se at leker og materialer blir ødelagt og vite at det ikke er penger til å kjøpe nytt før ved neste tilskuddsperiode. Jeg tror dette tar knekken på mange. Jeg tror at dette slukker flammen hos de energiske fine menneskene som brenner for jobben de gjør hver dag. Mange føler nok at det er en evig kamp for bevise hvilken viktig jobb vi gjør, og uten gehør og synlig støtte er det en tapt sak.

For dette er en av de viktigste jobbene som er, og helt sikkert også en av de mest takknemlige. I hvilken annen jobb blir du møtt hver morgen med ”løpekos” og våte kyss? Hvilke andre steder for man mulighet til å være en så betydningsfull person i en annens liv? Det er heller ikke mange som har gleden av å se potensialet i de små som vokser seg store mens vi ser på. Vi vet at vi bidrar til deres fantastiske reise med alt den innebærer av gleder og skuffelser. Det å lære seg livet er den viktigste lærdom, og hvordan skal vi få annerkjennelse og status for den jobben vi gjør? Hvordan kan vi vise verden at det er et fantastisk sted å være når alle ressurser og forutsetninger er på plass? Kan vi gå stolte rundt på gaten å si at vi jobber i barnehage uten å måtte presisere at vi er pedagoger så ingen skal tro at det var en enkel jobb vi fikk mens vi ventet på noe annet?

Hvem hjelper oss på denne veien mot anerkjennelse for våre og barnas behov?

Jeg kunne ha lyst til å fortelle alle alt vi gjør gjennom en dag så de kunne skjønne at vi ikke bare sitter på gulvet og leker. At det krever mer av oss å få lov til å gjøre denne viktige jobben. Jeg tror ikke de fleste vet hva som ligger i en dag fylt av konfliktløsning, veiledning, rettledning, refleksjon og nye opplevelser. Det krever at vi et hvordan barn er satt sammen. Det krever erfaring å finne ut av reaksjonsmønstre og lage gode strategier for hjelp til selvhjelp. Det er krevende å være én av tre som har faglig kompetanse til å håndtere kriser og vanskelige situasjoner. Hadde vi fått mer status og annerkjennelse hvis vi drev med noe annet enn barn? Hvis vi var nødt til å være utdannet alle sammen for å få lov til å jobbe med dem? Ville det satt oss i respekt? Vi jobber med foreldres kjæreste, det er klart vi må være kompetente!

Jeg håper på en diskusjon hvor det blir tatt opp både status og lønn, men også hvor det blir tatt opp respekten for det arbeidet vi gjør. Fra utenforstående og fra de som tro det er en lettvint jobb i en mellomfase. Vi legger grunnstenene i samfunnet og burde som største selvfølge ha både utdannelse og respekt for den jobben som skal gjøres.