Nå har vi endelig hatt gjennomgang av danseskjemaene, og det kom i første omgang ikke så mange overraskelser med tanke på hvilke barn som skilte seg ut. Det som derimot var en tankevekker, er hvordan de forskjellige voksne har oppfattet hvordan man skal fylle ut skjema...
Dette er, for de av dere som ikke vet, et skjema hvor vi kartlegger vår tilnærming til hvert enkelt barn. Vi er her ikke ute etter å finne feil eller mangler hos det enkelte barnet, men ute etter å finne måter vi kan samhandle på for å bedre kommunikasjon og samspill mellom voksen og barn. Vi må svare ærlig, og samtidig ikke tenke for mye. Det skal være mavefølelsen og den første tanken som skal være utslag for svaret som blir avgitt. Det er et kjent uttrykk som sier; "it takes two to tango". Det er helt klart en direkte link her til arbeidet med skjemaet; man må samspille for å oppnå gode resultater. Når skjemaet er fylt ut av minimum to voksne som har daglig kontakt med barnet, skal det diskuteres. Hvem har fylt ut hva.. Har man god, middels, eller ikke så god kontakt med barnet? Hva gjør du anderledes fra meg? kan vi lære av hverandre for å få bedre kontakt, og for å gi barnet en bedre forståelse i hverdagen?
Sånn holdt vi altså på i flere timer i kveld. Veldig spennende og engasjerene!
Hva gjør vi?
Vi kan ikke legge ansvaret over på små barn for dårlig kommunikasjon. Hvem er det som skal lære dem denne kommunikasjonene og dette samspillet vi er så opptatt av? Det er jo VI! Og da må vi gå forran som gode eksempler. Gir vi barna tid og mulighet til å oppleve oss som gode samtalepartnere? Tar vi den tiden det ofte tar for å komme inn på et barn? Setter vi for høye krav til deres egnasjement for oss som voksne? (forventer vi at de skal, siden vi er DE VOKSNE I BHG, forholde seg til oss uten en viss skepsis?) Jeg tror det handler om kjemi i veldig stor grad. Som jeg har sagt før; jeg liker ikke alle, og forventer ikke at alle skal like meg.. (selv om det hadde vært veldig hyggelig..!) Det samme gjelder vel for barna!? Man finner de voksne man går godt overens med, og forholder seg stort sett til dem. Jeg sier ikke at man BARE kan forholde seg til dem, fo vi er veldig glad i det man kaller god oppdragelse! Vi har respekt for alle rundt oss, og kan godt få hjelp eller spørre andre voksne om råd. Det er en del av hverdagen som venter utenfor barnehavens trygge rammer det... Det samme gjelde en hel del foreldre også faktisk..! Jeg opplevde flere ganger som nyutdannet at enkelte gikk rett forbi meg for å gi en beskjed til en annen. "Hallo? her stod jeg for å ta imot deg og barnet ditt...." Heldigvis vokser man seg inn i rollen som voksen i bhg, med alt den innebærer. Man lærer å ikke ta alt så høytidelig. Kanskje særlig ikke ta seg selv og sine "prinsipper" så alvorlig hele tiden. Hvis du vet at det er en forelder, eller barn du ikke kommer like godt overens med.. hvorfor i all verden skal man da så på barrikadene for å vise at her er jeg og jobben min er å ta imot og snakke med deg? Er det ikke hyggeligere å overlate den snakkingen til noen andre som vil ha mer glede av den? Hvorfor ikke gjøre dagen så god som mulig? Da kan man ikke drive å gjøre poeng ut av alt du KAN. Christian sier ofte til meg; "Jeg vet du KAN, men jeg gjør det likevel jeg..!" Kanskje like greit innimellom..! Det er barna vi skal dyrke frem, ikke våre egne egoer! (gjelder voksne på alle sider av barna...)
Dette er, for de av dere som ikke vet, et skjema hvor vi kartlegger vår tilnærming til hvert enkelt barn. Vi er her ikke ute etter å finne feil eller mangler hos det enkelte barnet, men ute etter å finne måter vi kan samhandle på for å bedre kommunikasjon og samspill mellom voksen og barn. Vi må svare ærlig, og samtidig ikke tenke for mye. Det skal være mavefølelsen og den første tanken som skal være utslag for svaret som blir avgitt. Det er et kjent uttrykk som sier; "it takes two to tango". Det er helt klart en direkte link her til arbeidet med skjemaet; man må samspille for å oppnå gode resultater. Når skjemaet er fylt ut av minimum to voksne som har daglig kontakt med barnet, skal det diskuteres. Hvem har fylt ut hva.. Har man god, middels, eller ikke så god kontakt med barnet? Hva gjør du anderledes fra meg? kan vi lære av hverandre for å få bedre kontakt, og for å gi barnet en bedre forståelse i hverdagen?
Sånn holdt vi altså på i flere timer i kveld. Veldig spennende og engasjerene!
Hva gjør vi?
Vi kan ikke legge ansvaret over på små barn for dårlig kommunikasjon. Hvem er det som skal lære dem denne kommunikasjonene og dette samspillet vi er så opptatt av? Det er jo VI! Og da må vi gå forran som gode eksempler. Gir vi barna tid og mulighet til å oppleve oss som gode samtalepartnere? Tar vi den tiden det ofte tar for å komme inn på et barn? Setter vi for høye krav til deres egnasjement for oss som voksne? (forventer vi at de skal, siden vi er DE VOKSNE I BHG, forholde seg til oss uten en viss skepsis?) Jeg tror det handler om kjemi i veldig stor grad. Som jeg har sagt før; jeg liker ikke alle, og forventer ikke at alle skal like meg.. (selv om det hadde vært veldig hyggelig..!) Det samme gjelder vel for barna!? Man finner de voksne man går godt overens med, og forholder seg stort sett til dem. Jeg sier ikke at man BARE kan forholde seg til dem, fo vi er veldig glad i det man kaller god oppdragelse! Vi har respekt for alle rundt oss, og kan godt få hjelp eller spørre andre voksne om råd. Det er en del av hverdagen som venter utenfor barnehavens trygge rammer det... Det samme gjelde en hel del foreldre også faktisk..! Jeg opplevde flere ganger som nyutdannet at enkelte gikk rett forbi meg for å gi en beskjed til en annen. "Hallo? her stod jeg for å ta imot deg og barnet ditt...." Heldigvis vokser man seg inn i rollen som voksen i bhg, med alt den innebærer. Man lærer å ikke ta alt så høytidelig. Kanskje særlig ikke ta seg selv og sine "prinsipper" så alvorlig hele tiden. Hvis du vet at det er en forelder, eller barn du ikke kommer like godt overens med.. hvorfor i all verden skal man da så på barrikadene for å vise at her er jeg og jobben min er å ta imot og snakke med deg? Er det ikke hyggeligere å overlate den snakkingen til noen andre som vil ha mer glede av den? Hvorfor ikke gjøre dagen så god som mulig? Da kan man ikke drive å gjøre poeng ut av alt du KAN. Christian sier ofte til meg; "Jeg vet du KAN, men jeg gjør det likevel jeg..!" Kanskje like greit innimellom..! Det er barna vi skal dyrke frem, ikke våre egne egoer! (gjelder voksne på alle sider av barna...)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Takk for at du tok deg tid til å lese og kommentere!