Hvor går grensen mellom barnlig egoisme og ufinhet satt i system?

Publisert i Psykologi i kommunen nr.3 2014

Jeg tenker på vennskap! Jeg tenker videre på konflikt og konfliktløsning.

Er det faktisk slik at et barn på 4 eller 5 år evner å sette mobbing på dagsplanen? Hvor går grensen mellom barnlig egoisme og ufinhet satt i system? Hva gjør de voksne?

Jeg synes det er spennende og en høyst aktuell og viktig debatt. Jeg velger denne gangen å legge fokuset over på vennskap og det positive vi ønsker å oppnå, ikke frykten og det negative. Jeg vil skrive om de betydningen av de voksnes tilstedeværelse, og grunnlaget for gode mellommenneskelige relasjoner. I en barnehagehverdag fylt av prosjekter og planer, lek og læring er det viktig å være gode forbilder og vise barna hvordan gode relasjoner skapes. Det er ikke tvil om at vi må være tilstede å hjelpe dem med å løse konflikter og gi dem redskap til å klare det selv. Vi skal bruke de pedagogiske evnene våre til å veie hva vi lar passere og hva vi slår ned på. Vi skal bruke kompetansen vår til å synliggjøre for barna hva de holder på med og videre reflektere over rett og galt. Når det er sagt skal vi være konsekvente i de valgene vi tar. Det er våre valg og holdninger som voksne omsorgspersoner som er avgjørende for hvordan et barn håndterer konflikt eller avvisning. Når jeg leser om små barn i barnehagen som blir definert som mobbere, er det første jeg tenker; hvor er de voksne? Hvordan kan det gå så langt at et barn skal føle seg utestengt og ignorert, regelmessig kommentert og plukket på?

En del av vår oppgave er selvfølgelig å ruste barna så de kan håndtere de fleste utfordringer på egenhånd. Det er et mål som størsteparten trenger hjelp til en god stund. Det holder ikke at de har blitt det fortalt ved en tidligere anledning eller ti. Det er en pågående prosess som vi evaluerer og justerer underveis. Noen trenger lengre tid det er det ikke noe tvil om, og de må vernes, vel så mye som de andre barna. De trenger oppfølging på andre plan enn sosiale koder. Det ligger alltid noe bakenfor det å ikke være like hyggelig mot medelever eller voksne. Og det er der jeg er opptatt av at vi skal lete. Det er der vi skal legge inn ressurser for å få gode samspill og relasjoner. Der bygger vi sikkerhet og tillit.

Trygge barn har gode vennskapelige relasjoner og er åpne for nye innspill og forhold. Vår oppgave gjennom de årene vi har barna til låns i barnehagen er å gi dem trygghet. Trygghet på seg selv og de rundt. Trygghet nok til at de skal kunne håndtere nye og vanskelige situasjoner som møter dem på skolen og i fritidsaktiviteter.

Jeg faller stadig tilbake på hvor godt vi er nødt til å kjenne barna vi jobber og samarbeider med. Vi må ha et innblikk i følelser, styrker og svakheter. Vi må bruke tiden vår dedikert til å skape gode opplevelser mellom barn og mellom barn og voksen. Barna skal se gode relasjoner mellom voksne, som igjen skaper trygghet og ro hos de som er rundt.

Ledige stunder må brukes til å gi ros, fortelle hva som er bra og at det er blitt lagt merke til gode handlinger. Gjerne gode handlinger som har ført til glede hos andre. De skal lære å se verdien i andres glede og ikke i utelukkende egoistiske gleder. Toleranse står høyt på agendaen i arbeidet med vennskap og konfliktløsning. Det skal være mulig å si til et barn -”det der hadde jeg ikke brydd meg om, gå å finn på noe annet du.” eller ”det vet du og jeg ikke er sant. Ikke bry deg om det”. Jeg mener at det ofte legges for stor vekt på alt som ikke er greit, og alt barn krever handling av voksne for å få stoppet. Det er opplest og vedtatt at du kommer lengre ved å kunne trekke på skuldrene en gang i blandt heller enn å konfrontere og diskutere hver eneste lille hendelse. Jeg mener at det går an å lære barn denne toleransen og evnen til å overse momenter av irritasjon. Igjen så må jeg understreke at det er de voksnes ansvar å lede barna på denne veien til gode relasjoner og god sosial kompetanse. Det er viktig at vi er tilstede der det skjer og tar barna på alvor. Vi må kjenne til hvem som trenger erkjennelse for den lille irritasjonen og hvem vi kan be gå videre. Det krever mye observasjon og bevisstgjøring hos den enkelte som er ansatt for å veilede barn. Vennskap er det det viktigste de kommer ut fra barnehagen med. Tryggheten på at noen er din venn gjør at mennesket kan klare seg gjennom det meste. Vi vet det så godt som voksne og det er ikke annerledes for barn.

I barnehagen hos oss har det i lang tid vært et tema hvordan vi irettesetter barna når de gjør noe de ikke skal. Det kan være alt fra å løpe inne til å slå andre. Skal vi vektlegge hva de ikke får lov til, eller skal vi gi dem gode alternativer til det dumme de gjør. ”Vi går inne i barnehagen”.  ”Vi er hyggelige mot andre. Ser du at han/hun blir lei seg?” Jeg sier helt klart at de må få mulighet til å gjøre ting annerledes, og til det trenger de verktøy. Kanskje sitter de ikke inne med det selv, og må vi veilede dem. Det er ikke mange 3-åringer som umiddelbart vet hva som kreves ved bordet når de får beskjed om å sitte pent. Hva legger vi i beskjeder og instruksjoner vi gir gjennom dagen?

Vi må appellere til dem for at de skal ta til seg det vi sier. Et nei for ofte slutter å registreres hos de små. Gi dem en sjanse til å bli forklart hvorfor vi mener sånn og slik, eller hvorfor regler er bestemt som de er. De skjønner faktisk en hel del. Det er lettere å ta inn over seg det vi er blitt forklart enn det som bare ikke er lov.

Denne positive vinklingen på hverdagen er med på å gi trygghet, redusere konfliktnivået og øker samtidig samhold og styrker sosial kompetanse. Vi lærer mens vi holder på og tilpasser oss underveis. Barna ser hvor mye morsommere dagen blir når det er positivitet og glede rundt dem!

Gleden deler vi med hverandre og dobler verdien av den. Slikt blir det gode vennskap ut av.