Samarbeid mellom barnehage og skole?

Noen vil kanskje si det er litt tidlig å lufte tanker om skolestart. Jeg synes det er en høyst aktuell problemstilling. Nesten litt sent for oss å diskutere i år allerede.

Alt begynner den dagen de nye førskolebarna tråkker innenfor døren i barnehaven etter sommerferien; de er eldst og skal begynne på skolen. Snart. Ett år er ikke lang tid så lenge alt dreier seg om skolestart frem til da. Sånn begynner året for de aller fleste i barnehaven hos oss. Forventningene er skyhøye, enda få av dem vet hva skole egentlig dreier seg om. Lekser har de hørt om, og at de skal lese og skrive. De gleder seg enormt.

Så er vi fra barnehavene på skoleovergangsmøte. Dette har de nylig begynt med. Det er et møte hvor lokalskolene stiller sammen for å formidle til barnehaven hva som forventes av oss og skolestarterne. Dette er et flott initiativ og jeg løper avgårde med en god følelse om at endelig skal overgangen bli litt mindre for oss alle. Et samarbeid er i gjerde. Vel plassert i en grupperom med glissent oppmøte er beskjeden vi får tydelig: De skal kunne skrive navnet sitt, klippe og fargelegge, da dette ofte er en aktivitet de begynner med 1. Skoledag. Videre skal de kunne kle på seg selv og tørke seg etter toalettbesøk… Ja vel… Så lusker jeg tilbake og synes det er flaut å videreformidle hva jeg har hørt.

Hvordan har det kommet dit at det, for det første er barnehavens oppgave å lære dem dette, (hvor er foreldrenes oppgave?) og for det andre er dette alt vi er verdt? Påkledning og toalettbesøk..?

Hos oss sitter 3-åringene å higer etter å lære bokstaver og tall. De setter sammen lyder og teller etter beste evne. De suger til seg kunnskap om historie, geografi og er supre til å snakke engelsk (i alle fall litt). Nå er det vel litt på kanten fortsatt å si at barn skal lære noe i barnehaven, men en fugl hvisket at det nå synes å være greit. Barnas egen iver og initiativ bør belønnes med de voksnes engasjement for barns læring. Ikke misforstå, for her det lite læring satt i (tvangs)system men et system som likevel fanger opp interesser og spiller videre på disse for å gi de håpefulle små det påfyllet de ønsker seg i hverdagen. Vår observasjon og lydhørhet for deres uttrykk. Medvirkning kalles det når vi lytter til barna og deres ønsker. De ønsker å bli stimulert. Vi må benytte sjansen mens de ennå er sensitive for å ta i mot den informasjonen vi ønsker å tilby dem.

Vi er forberedte hver dag når vi kommer på jobb, for det er en del av yrkesstoltheten. Vi vet hva vi skal bruke dagen på. Det er gjennomtenkt. Vi har snakket med barna dagen i forveien og avtalt morsomme aktiviteter for neste dag. Vi ser etter mønster i lek og aktivitetsvalg, og er fremme og tilbyr dem materialer som kan stimulere dem på det nivået de er på.

Vi er nok heldige som kan jobbe på denne måten, og ser at det ikke er like lett på skolen, men likevel undres jeg på hvordan de tenker for å få stimulert alle uten å la noen vente eller la noen henge etter. Makter de i første klasse å beholde den iveren de kommer inn i skolen med? Hvilket inntrykk tror de at lese- og skrivesterke barn sitter igjen med etter at de bruker hele første året på å gå gjennom alfabetet, for så å bruke deler av andre året på å repetere? ”jeg trodde jeg skulle lære noe på denne skolen” er en skuffet førsteklassings dom etter et par uker på skolen.

Videre kan jeg skjønne at barn kommer meg forskjellig bagasje og har store forskjeller i sitt repertoar, og at dette er en umulig oppgave å tilpasse. Det gjevner seg vel ut etter hvert, men er ikke det litt synd også? Kunne det ikke vært så mye bedre?

Jeg tenker at skolen og barnehavene burde ha et mye tettere samarbeid, og en helt klar plan for hva som er forventet at barna skal kunne når de trer over i skolesystemet. Vi i barnehaven liker en utfordring, og ser ikke problemet med at vi kunne jobbe litt mer med å forberede dem til skolestart. Hvis vi visste hva som var ønsket, og hva som hadde vært fint å kunne de første månedene.

Vi vil helst ikke ende med å avvise barnas iver etter skole og læring fordi vi vet de skal bruke ett år på akkurat det samme når de begynner på skolen. Da vet vi at de kjeder seg det første året. Vi ønsker å møre dem, og med det møte skolen. Vi er alle enige om at det er barnas utvikling på alle områder som er viktig, og at de skal utvikle seg til å blir selvstendige og trygge mennesker. Etter min mening viser vi dem respekt ved å ta deres behov på alvor og gi dem den utviklingen de fortjener og har behov for. Dette jobber vi for hver dag og har ikke tenkt å slutte med å gjøre det beste vi kan for de som fortjener det hver dag.